Jeg vasker. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det jobben min, men det er vel vanskelig å kalle det noe annet nå. Jeg tenker alltid på det som en overgang, noe som kommer til å forandres, men som så mye annet som jeg først mente bare var foreløpig, har det satt seg i en rytme, og jeg kan ikke lenger si om den rytmen er noe jeg styrer eller om den styrer meg.

Kvinnen som forteller i Merethe Lindstrøms nye roman, lever på eksistensminimum. Strømmen blir kuttet i det rivningstruede huset hun leier i skogkanten, musene piler over loftsgulvet, vannet i rørene er brunt. For å klare seg vasker hun andres hus, låser seg inn i tomme leiligheter, polerer overflater. Nå har hun takket ja til å skrive et essay for et tidsskrift, et temanummer om litterære rom. Men hun kommer ikke i gang. Kroppen stivner av all vaskingen, blir fremmed. Hun tenker på steder hun har bodd, hos mormoren i Bergen, et kollektiv i Berlin, hun tenker på hjemløsheten, som er blitt en vane, det å pakke de få tingene sine og flytte videre. Og hun tenker på en gammel kjærlighet, forsøker å dissekere minnet om den.

Om tingenes natur er en roman om hjemløshet i mange former. Merethe Lindstrøms prosa ligner ingen annens, presist borende, rå og vakker og gjennomstrømmet av en subtil humor.